Hei igjen!
Da kommer det omsider en oppdatering fra Brasil, det har drøyd en stund da så mye og så lite har skjedd på en gang.
Vi har nå vært her i 3 måneder, og de fleste planer vi hadde lagt måtte vi legge bak oss. Da vi kom fram til Brasil fikk vi vite at Agape-prosjektet var lagt på is pga vanskeligheter med samarbeid med menigheten de jobber ut fra, og den personlige situasjonen til selve lederne i prosjektet, Simone og Wanderley. Vi brukte en del tid på å snakke med de og se om vi kunne få til en løsning, men etter mye fram og tilbake så vi at dette prosjektet dessverre for denne tiden ikke er aktuell, da ingen yter hjelp på noen måte. Det var en veldig trist og skuffende oppdagelse, men det nytter ikke å dra i mennesker som ikke vil gå.
 |
| Agape-prosjektet 2009 |
 |
| Frivillige og uteliggere 2009 |
 |
| De som dro ut hver uke 2009 |
Etter å ha tenkt oss litt om, bestemte vi oss for å ta kontakt med et annet prosjekt som vi fikk vite om via Gå-Ut Senteret i Hurdal - Pro Vivér. Pro Vivér betyr at man er for livet, eller for å leve, og jobber for å forhindre at barn i risikogruppen havner på gata, altså et forebyggende arbeid. Til vår store overraskelse og glede fikk vi vite at dette arbeidet også ligger i Santos (hvor Agape-prosjektet ønsket å jobbe) og har eksistert med flere avdelinger i 12 år! Det er jo utrolig flott! Etter å ha kommunisert via telefon og email fikk vi straks lov til å komme på besøk, og allerede første dag ønsket de oss velkommen til å hjelpe til så mye eller lite vi ønsket.
I grupper på barn i alderen 6-16 år kommer de enten før eller etter skolen og deltar i sport, data, skolehjelp, og lekeaktiviteter for de yngste. De får også et varmt måltid og et sandwich-måltid under oppholdet. Disse barna kommer fra ekstremt fattige familier med enslige foreldre. Det er ofte 6-7 barn + 1 forelder som deler en liten hybel, og et felles bad med de andre hyblene. Foreldrene er ute hele dagen og prøver å tjene litt penger og barna blir overlatt til seg selv. Det merkes at de er sultne på kjærlighet og mangler kjennskap til det å følge regler og å vise respekt for autoriteter. På Pro Vivér får de kjenne at det er noen som bryr seg om dem, og samtidig lærer de at de kan ikke gjøre hva de vil til enhver tid, men må følge visse grunnregler og lærer nestekjærlighet. De får også opplæring i hygiene, og dersom noen av barna ikke har hatt mulighet til å dusje hjemme pga lange køer/manglende vann, får de gjøre dette på senteret.
 |
| Lunsj |
I morgen skal vi snakke litt med daglig leder (Fernanda) på senteret og høre om de hva de har behov for av økonomisk hjelp - vi ville oppleve senteret litt selv før vi sa noe om ressursene som er tilgjengelige i tilfelle det skulle vise seg å ikke være et godt arbeid. Men Pro Vivér er absolutt et prosjekt verdt å satse på - med solide ledere og gode verdier som bygger opp barna og familiene deres.
 |
| Barna venter på å bli delt inn i de forskjellige gruppene |
Vi tar bussen inn to ganger per uke, og veksler på å være der under morgen og ettermiddag. Grunnen til at vi ikke drar inn mer hyppig er fordi jeg er gravid og blir mer sliten enn vanlig. Vi trives veldig godt på senteret og ønsker å få til å dra oftere. Jeg har undervist litt i engelsk på senteret en stund, men er nå med de yngste og leker med dem og ser til hva de behøver. Ole-Henrik er litt med de forskjellige gruppene, av og til i sporten med gutta, noen ganger på datarommet, og ofte tar han seg av og bruker tid med de som ikke er så interessert i å følge med diverse timer.
 |
| Lek og moro med de yngste |
 |
| Gymsalen |
 |
| Margareth som jeg jobber med og småtrolla ;) |
Om to uker får vi besøk av mormor Astrid, som har vært en pågangsperson midt i det hele, og (sviger)mamma Rita. Det blir et kjærkomment besøk da vi ellers har vært mye hjemme i leiligheten. Det har vært et ganske ensomt opphold på hjemmefronten denne gangen, og vi møter sider ved den brasilianske kulturen som av og til er vanskelig å forholde seg til. Brasilianerne har vanskelig for å si 'nei' og vil avtale å møtes eller dra ut kun for å være høflig, selv om de ikke har noen hensikt til å holde avtalen. Dermed har vi som regel funnet oss i situasjonen at avtaler har blitt glemt eller forbigått uten en telefon eller sms for å si fra. Dette er jo litt frustrerende for to nordmenn som er vant til å møte 5 minutter før avtaler eller si fra om noe endrer seg. Vi har også hatt en lang runde med forkjølelse i større og mindre grad, og måtte være inne i leiligheten i 2-3 uker i strekk. Men man tar livet som det kommer og tilpasser seg situasjonene. Vi vet at midt i det hele har vi en Far som alltid passer på og ser våre behov, og det er godt å kjenne Hans evig-varende kjærlighet. - Bare sjekk ut Bibelverset her:
"For He [God] Himself has said, I will not in any way fail you nor give you up nor leave you without support. [I will] not, [I will] not, [I will] not in any degree leave you helpless nor forsake you nor let [you] down (relax My hold on you...)! [Assuredly not!]" Hebrews 13,5b AMPL.
Syns det er utrolig herlig, og så deilig å bare vite at uansett så vet Han hva som skjer og vil holde oss oppe gjennom det!
Det blir også en tidligere avreise enn planlagt grunnet (nok) en feilinformasjon fra diverse kontorer. Så i stedet for å reise hjem til Norge 4.januar, ender vi opp å dra den 30.november. Men vi nyter tiden mens vi er her, og prioriterer tiden vår til å være på Pro Vivér. Og når besøket kommer vil vi dersom alt går i boks, også få en rundtur til de andre avdelingene i byen og rundt om. (Vi er nå på hovedavdelingen.)
-------------------------------------
Ja... Dette er jo litt 'stivere' skrevet enn vanlig, men det meste er fra et nyhetsbrev som vi sender ut til de som har vært med å støtte økonomisk. Men det oppsummerer det meste av hva som har skjedd her. Vi har en god venninne her som hører hvordan det går og finner på ting sammen når hun ikke jobber (som er sjeldent), men siden vi har valgt å prioritere Pro Vivér her borte og ikke menigheten så blir ikke sosial-livet så voldsomt. Alt her skjer i menighetssammenheng, og er man borte så er man ute. Høres litt hardt ut, men det er dessverre sånn det er. Vi drar som regel på søndager og blir tatt godt i mot, men resten av uka hører vi ikke noe. Noe vi ikke helt hadde regnet med, men vi har hverandre og den lille som stadig vokser og har det bra :)
Jeg har forresten i løpet av den siste uka begynt å kjenne de berømte graviditetshormonene! Kjære tid.. Bagateller og godmodig erting har fått tårer til å renne, og andre kvelder ler jeg av absolutt ingenting og er nesten 14 år igjen..! Haha! Mye morsomt og spennende som skjer, og kjente også babyen røre på seg for første gang en liten stund tilbake.. *Herlig*
Det er helt utrolig å vite at det er et eget liv på innsiden av meg! Et mirakel uten like spør du meg! Stakkars menn som aldri får oppleve det.... Glad jeg er kvinne! :D
Det var det for nå, bare å spørre eller kommentere hvis det er noe :)
Så sees vi faktisk til jul! ;)
